Siste stopp India

Etter tre måneder på reise, og en voksende bagasje, var det med enorm lettelse vi slapp å betale overvekt i innsjekken på Tribhuvan International Airport i Kathmandu. Men lettelsen var kortvarig, da vi mellomlandet på Indira Gandhi International Airport i New Dehli, India, måtte vi ut med 300 Euro for 20 kilos overvekt. Vi tilbrakte nesten en hel dag på denne store og flotte flyplassen, før vi satte oss på siste flyet til Europa. 26 august var vi vel hjemme med sekken fulle av fantastiske minner, sterke opplevelser og ny lærdom. Reiselysten er like stor, og planleggingen av ny tur er allerede i gang. Vi vil takke alle som har vert med å følge oss på turen via bloggen. Det er kjekt å høre at mange har satt pris på å lese om våre reiseopplevelser, og vi er glade for at vi fikk dele de meg dere.

The Yak & Yeti

Vi tilbrakte de siste fire dagene av turen i ren luksus på Nepal’s mest kjente hotell; The Yak & Yeti Hotel. Hotellet har en sentral beliggenhet. Den eldste delen av hotellet er et tidligere Rana pallass, og er bygget i barokk stil. Vi bodde i en junior suite i den nye vingen, med utsikt over den nydelige hagen, to bassenger, og tennis baner. Vi ble tatt godt imot med velkomstdrinker, og behandlet som kongelige under hele oppholdet. Spesielt godt likte vi den ferske avisen vi fant under døren hver morgen. Det var utrolig godt å unne seg denne luksusen etter flere måneder med camping og ymse hotell. Room service ble en klar favoritt under oppholdet vårt, og morgenkåpen og tøflene flittig brukt.

Kumari Devi

Under vår omvisningstur av Durbar Square, som i virkeligheten består av tre sammenhengende tidligere kongelige torg, tok vår guide, Krishna, oss med til Kumari Bahal. Kumari Bahal er residensen til gudinnen Kumari Devi, som er en levende gudinne. Kumari Devi er altså trodd å være en reinkarnasjon, og velges utefra treogtjue kriterier. Den nåværende Kumari Devi er ni år gammel. Fra den dagen hun blir utvalgt til en levende gudinne bor hun i andre etasje i Kumari Bahal, fordi hun ikke har lov å berøre bakken. Den eneste gangen hun er ute er under den årlige festivalen, der hun kjøres rundt i en kjerre. Når hun når puberteten blir hun erstattet av en ny reinkarnasjon, og hennes tilværelse som gudinne opphører umiddelbart og hun går tilbake til sitt opprinnelige liv. På oppfordring av Krishna kom Kumari Devi til vinduet når vi besøkte, og vi kunne se henne stå der med en leke i hånden. Også da vi kjøpte en postkort på veien ut, av de mange damene som blokkerte inngangen, fremstod det heles om uvirkelig.

Kathmandu

Møte med Kathmandu var fult av synsinntrykk, lyder, farger og lukter som fullstendig overveldet oss. Vi vandret timevis gatelangs, shoppet i de utallige fortausbutikkene, spiste på det utrolige mangfoldet av restauranter, besøkte flere severdigheter, unngikk de pågående Tiger Balsam selgerne på gaten, eller tok oss en liten pause på en rickshaw. Så snart vi fikk sortert de første inntrykkene, og orientert oss i byen, var forelskelsen et faktum. For Annlaug som elsker å shoppe ble oppholdet i hovedstaden et fire dagers kjærlighetsforhold med Thamel distriktet. Men vi fikk også besøkt andre deler av byen, som Kathmandus tidligere kongelige torg; Durbar Square. Swayambhunath; også kalt ”The Monkey Temple”, et buddhistisk temepl som ligger på en høyde over byen med fantastisk utsikt og sjarmerende apekatter overalt. Bodhnath (Boudha); en gigantisk stupa med et pulserende liv rundt, ikke minst alle pilegrimene som går rundt den daglig. Etter å ha vert vitne til den manglende religionsfriheten i Tibet, var det en fornøyelse å se den friheten som munkene hadde i Nepal, som ved denne stupa’en.
Kathmandu er absolutt en by vi vil besøke igjen, og anbefaler andre eventyrlystne å besøke.

Nepal

Klemt mellom Himalaya fjellene i nord og Indias jungel i sør finner du Nepal. Dette mystiske landet åpnet først sine grenser for utlendinger i 1950. I dag assosieres det med jak okser og den avskyelige snømann, kloster og mantras, snødekkede fjelltopper og Sherpas, tempel og tigre, magi og mystikk. De fleste av landets 29,5 million innbyggere lever for under 2 dollar dagen, og landets utfordringer er massive. Etter tiår med uroligheter og borgerkrig avløste The Federal Republic of Nepal (28 May 2008) monarkiet, og Nepals hundreårige kongedømme var over. Landet er et yndet sted for backpackere, da både visum og reisetillatelser lett tilgjengelig og turister varmt mottatt. Det er imidlertid nok hinder når en reiser i landet, som dårlig infrastruktur, hyppige strømbrudd, og forsinkelser. Som igjen er en del av det daglige livet i Nepal.

Vennskapsveien – med livet som innsats

Veien som binder sammen Lhasa og Kathmandu ble bygget på 1960-tallet, men på grunn av den stadige rasfaren vil aldri Arniko Hwy kunne bli en hovedfartsåre mellom de to landene. Vår tur fra Kodari til Kathmandu var på slutten av regntiden da rasfaren er stor, noe vi fikk gjentatte påminnelser om på vår fire timers buss tur til hovedstaden. Den ene gangen var raset under en time ferskt, og mindre ras pågikk fremdeles mens vi ventet på at passasjerer på en buss foran oss og andre sjåfører med hendene og et par spett ryddet veien, slik at vi kunne passere det gjørmete rasstedet. Da bakende på bussen før oss slo ut og nesten av veien i det den gav gass for å passere, var vi ikke særlige høy i hatten.

The Last Resort

Våre første dager i Nepal ble tilbrakt på The Last Resort ved grensebyen Kodari. The Last Resort ligger i naturskjønne omgivelser på en åskam over Bhote Kosi elven. For å komme til resort’en må du gå over en hengebro, som strekker seg over den dype dalen og elven. Broen er også stedet for Nepal’s høyeste strikk hopp, som er en av mange adrenalinfylte aktiviteter. De eneste aktivitetene vi valgte å benytte oss av var å slappe av i svømmebassenget eller utenfor safari teltet vårt, og nyte den gode all-inclusive maten. Den elegante utformingen av stedet med en nesten uberørt jungel, og en spredt bebyggelse i stein og stier av grus eller stein heller, som knyttet sammen safari teltene skapte en fredfull stemning. Å holde seg til stien var noe vi gjorde tatt i betraktning at en tur vekk fra stien var en sikker måte å tiltrekke seg blodigler på. Den fuktige luften gjorde at vi til tross for det lille paradis var glade for å sette oss på en lokal buss til Kathmandu. Vi forlot nemlig turen her, da vi ville ha flere dager i hovedstaden.

Grensebyen Zhangmu

Zhangmu ligger på 2300 meter, og var en oksygenrik liten by som klamret seg til fjellsiden like ved grensen til Nepal. Den to tusen meter lange nedsigningen fra det tibetanske platå ble unnagjort på en ettermiddag, og for første gang på lenge kunne vi gå i trapper uten å bli andpusten. Selve byen bestod i hovedsak av forfallne skur i en fuktig frodig fjellside, men hadde et fargerikt og pulserende liv. Her ble vi værfaste i to dager, da regntiden en natt krevde deler av hovedveien (den eneste veien), og dermed utsatte vår planlagte sortier fra folkerepublikken Kina. Tiden ble dermed brukt til internett, badehus, kortspill og tallrike restaurant besøk.

Bushcamp

De siste fem ukene fra Bishkek til Kathmandu låg vi bak oss ca 7000 km, de fleste av de i Kina / Tibet. Lange avstander i øde områder betyr bushcamp, altså overnatting et sted i bush’en. Det ble det mange av i Tibet, også mange utrolige flotte, som ved Yamdrok Lake, og i Everest regionen.

Everest Base Camp

Etter en seks timers svært humpete kjøretur fra Vennskapsveien, som forbinder Lhasa med Nepal i Zhangmu, ankom vi Rongpu som er verdens høgstliggende kloster på 4980 moh. Dessverre var det gode været vi har hatt på turen byttet ut med regn og tunge skyer, dermed gikk vi glipp av den overveldende beliggenheten til klosteret ved nordveggen til Everest. Området ved Everest Base Camp (EBC) ligner mest et månelandskap, med leire og stein. Selve leiren på 5300 meter, er en klynge med telt, og provisoriske tehus og verdens høyest liggende postkasse. Men den har en svimlende utsikt mot verdens høyeste fjell, Mt. Everest, 8 848 moh. Vi fikk etter halvannet døgn i leiren, vel 15 minutter uforstyrret utsikt til Mt. Everest, et sterkt møte. Dessverre ble magien som verden høyeste fjell gav noe ødelagt av den skittne leiren full av søppel.

Tibetansk buddhisme

Mahayana-skolen som vektlegger barmhjertighet og selvoppofrelse, kom til Tibet fra India på 600-tallet. Da den bredte seg, tok den opp mange sider ved den lokale sjamanistiske bon-religionen og innlemmet bon-ritualer og bon-guddommer. Som de fleste buddhister tror tibetanerne på gjenfødsel – nye liv som er bedre eller verre avhengig av karma, eller fortjensfullhet, i forrige liv. For mange tibetanere gjennomsyrer buddhismen dagliglivet så fullstendig at tanken om en religion skilt fra hverdagsbegivenhetene er helt fremmed – det finnes ikke noe tibetansk ord for religion. Kilde: Gyldendals reiseguide, Kina.

Yoghurt-festival

Vi var så heldige at vi besøkte Lhasa under Yoghurt-festivalen. Det er en festival som samler flere hundre tusen mennesker over en uke. Sentrum for festivalen er Drepung klosteret. Det var et folkehav som møtte oss både på vei til og inne på kloster området. Den årlige festivalen har sin opprinnelse fra 1500-tallet, da nomader og bønder tilbydde munkene yoghurt etter deres månedlige sommer ”retreat”. Det opplevdes som en Tibetansk utgave av 17. mai., med gatene full av festkledde mennesker, salgs boder, musikk og ballonger. Fjellsiden var også full av mennesker som henget opp bønneflagg, og brente einebærbusker og røkelse. Det var en spesiell opplevelse, og vi følte oss privilegerte som fikk være med å feire sammen med det Tibetanske folk. Se film fra festivalen på http://www.youtube.com/watch?v=TZ0I3DF9nso

Tashi Family Orphanage

Vår Tibetanske guide Tashi var som en ekte Buddhist opptatt av å hjelpe andre, han mente at hans oppgave her på jorden var å hjelpe barn som ikke hadde foreldre, og har derfor startet Tashi Family Orphanage (barnehjem), som er hans livsverk. Der har han tatt i mot og tatt vare på elleve barn, ved hjelp av familien og en ansatt (tidligere barnehjemsbarn). Han arbeider nå med å få bygget en etasje til på huset slik at han i fremtiden kan ta i mot flere barn. Pr i dag er barna mellom 6 mnd og 15 år. Barnehjemmet låg like utenfor Lhasa, og vi fikk besøke en ettermiddag. Det ble da tid til både middag og lek med barna. Dette besøket gjorde så sterkt inntrykk på oss at vi bestemte oss der og da at dette var noe som vi ville være med å støtte i lang tid fremover. Tashi satte ord på det da han sa til oss; ”I want us to be friends for life”.
Nå arbeider vi med å lage en brosjyre som kan hjelpe oss å samle inn til en årlig sum som vi kan støtte med. Vi har også ønske om å få invitere Tashi og noen av barna til Norge i 2012. Den livsgleden og kjærligheten som møtte oss på barnehjemmet, og Tashi’s godhjertet natur er noe av det som har rørt oss mest på turen.

Lhasa

Den gamle byen Lhasa er hjerte i Tibet, selv om den i dag har flere han-kinesere enn etniske tibetanere. Lhasa var et av turens absolutte høydepunkt, og til tross for kinesisk modernisering, et testament på hvor sterkt tibetanerne har holdt fast på sine kulturelle tradisjoner. Spesielt var dette synlig i områdene rundt Potala-palasset og Jokhang-tempelet. Her fikk vi se pilegrimer som svingte bønnehjul og som kastet seg ned på bakken mens de gjennomførte kora (hellige runder) rundt tempelet.

Potala-palasset er tretten etasjer høyt, og har over tusen rom. Palasset var residensen til Tibets øverste munk, og leder, Dalai Lama, og derfor sentrum for både åndelig og verdslig makt. I dag er palasset museum. Vår tibetanske guide, Tashi, tok oss opp de mange trappene, og gjennom de mange dekorerte rom og gårdsrom. Det var en sterk og vemodig opplevelse.

Tibet

Siden buddhismen ble innført på 600-tallet har religionen gjennomsyret alle sider av tibetanernes liv. Klostrene er palasser, administrasjonssenter og skoler. Det prestestyrte Tibet var føydalt og motsatte seg all modernisering. Landet kom derfor inn i den moderne verden uten hær, verdslig utdannelse og veier, og med få mer avanserte teknologier enn bønnehjulet. Gule hatt sekten ble etablert i Tibet av Tsongkhapa (1357 – 1419). Lederen for sekten ble kalt Dalai Lama, og de hersket over Tibet i 500 år. Hver ny Dalai Lama anses som en reinkarnasjon av den forrige. I 1950 benyttet kineserne et svakt gammelt krav på området til å invadere, og kalte invasjonen for ”befrielsen”. I oppstanden som fulgte i 1959, flyktet den 13. Dalai Lama (1935 - ) til India, der han leder den tibetanske eksilregjeringen. Til 1970 var over en million tibetanere enten drept eller sultet i hel. Tibets kulturelle arv rasert og over 6000 kloster ødelagt, og det er fremdeles forbudt å lage eller eie bilder av Dalai Lama. Kilde: Gyldendals reiseguide; Kina.

Det Tibetanske platå – turen når nye høyder

Det enorme Tibetanske platået brer seg utover hele 1 200 000 kvadratkilometer. Med sine 14 millioner år er Himalaya de yngste fjellene på jorden, og også de høyeste, med over 70 topper på 7000 meter eller mer, blant annet Mount Everest som med sine 8 848 er verdens høyeste. Den gjennomsnittlige høyden på det Tibetanske platået er 4000 meter. Nesten alle de viktigste severdighetene og byene, og halvparten av Tibets befolkningen på to millioner er konsentrert i det søndre området. Landet er på grunn av sin utilgjengelighet blitt kalt ”Verdens tak”. Vi ankom Tibet fra Golmud og kjørte gjennom landet via Lhasa og til Nepal. På vår vei skulle vi kjører over flere fjelloverganger over 5000 meter, og ble etter hvert godt akklimatisert før vi nådde Basecamp Mount Everest på 5300 moh. Hver fjellovergang i Tibet var pyntet med fargerike bønneflagg, og etterlot liten tvil om hvor den høyeste toppen var.

Buddhistisk Tempel camp i nærheten av Xining

Fjellovergangene til Xining var et vakkert skue og tok oss over tre pass på henholdsvis 3400, 3700, og 3800 moh. Det tok også bedre halvdel av dagen å passere fjellene, så da vi ankom Xining med 2,1 mill. innbyggere, rundt halv seks om kvelden, var det ikke mye tid igjen til å finne en ”busch camp”. Vi stoppet derfor i en forstad til byen og spurte de lokale etter råd, de henviste oss til det nærmeste buddhistiske tempelet som låg i en fjellside. Her fikk vi overnatte, sette camp, på parkeringsplassen, midt mellom de mange tempel byggingene. Det ble en spesiell opplevelse. Neste dag ble vi vekket halv fem om morgenen av nydelige toner, ”chanting”, som gav en magisk stemning og ro. Vi ble liggende å lytte til musikken i en time før vi stod opp og utforsket tempelet før frokost. Tempelet var skulpturer av kvinnelige guder, og ble en vidunderlig forsmak på Tibet.

Jiayuguan fortet og den rekonstruerte mur

På grunn av jordskjelv og oversvømmelser var veen mellom Dunhuang og Golmud stengt for utlendinger, og vi måtte ta en tre dagers omvei via Xining. Omveien tok oss forbi byen Jiayuguan. Jiayuguan regnes tradisjonelt som den kinesiske sivilisasjonens ytterste utpost før ørkenen, og besøkes først og fremst på grunn av fortet fra Ming perioden. Jiayuguan fortet er det vestligste fortet langs den kinesiske mur, og ble bygget av stampet jord i 1372. Det var i en vakker ettermiddagssol vi besøkte fortet. Ved inngangen ble vi møtt av en liten gutt på 8 år som presenterte seg som guiden Mike. Med litt skepsis men rørt av hans sjarm tok vi han med på vår ferd gjennom fortet. Mike viste seg å være et kupp, ikke bare var engelsken hans god, men hans kunnskaper om fortet imponerte oss. Han fortalte om den kinesiske mur, steintavler, templene som gav åndelig næring til soldatene, kommunikasjonen mellom vakttårnene, trapper vs. Ramper, og mye mer. Etter hvert som vi ble kjent med han og fikk snakket med hans mor, kunne hun fortelle oss at Mike om tre dager skulle til Beijing og delta i en reklamefilm. Det var del av en premie i en engelsk konkurranse han hadde vunnet. Mike i sin unge alder var opptatt av å hjelpe andre mennesker og guidet ved fortet for å hjelpe turister, han ville ikke ta imot noe for hans tjenester. En kunnskapsrik og sjarmerende gutt som gjorde sterkt inntrykk på oss. Det ble en minnerik opplevelse å få treffe dette vidunderbarnet.

Etter besøket på fortet kjørte vi 6 km øst til Xuanbi Changcheng, som er en restaurert 1500-tallsseksjon av muren. Den slynger seg over flere fjellkammer i et kupert terreng. Besøket var mest verdt den flotte spaserturen og den vakre utsikten. Muren i seg selv er av en helt annen kvalitet og størrelsen enn den som er bygget i stein nær Beijing.

Thousand Buddha Caves

Vi har fått besøke flere Buddha huler på vår vei. Kizil hulene låg langs en elv i en frodig dal, av de 23 hulene som var åpen fikk vi besøke omlag ni. Dessverre var det lite å se ettersom de er blitt strippet av arkeologer fra den vestlige verden, ødelagt av muslimer eller røde garden under kulturrevolusjonen. Men som vårt første møte med Buddha hulene var det en spennende opplevelse å klatre opp i fjellsidene. Utenfor Turpan, etter å ha kjørt gjennom flamme dalen som er et fargesprakende sandsteinsfjell, kom vi til Bezeklik hulene. Hulene ligger i en spektakulær ørken kløft. Dessverre har de lidd mye samme skjebne som Kizil hulene. I tillegg er det meste av det som ble tatt ut av tyske arkeologer, blitt ødelagt under andre verdenskrig. Når vi så besøkte de vel bevarte Mogao hulene utenfor Dunhuang, var det med hakeslipp vi ble stående å beundre den 30m høye Buddha statuen i hule nummer 96. Av de rundt 600 hulene er vel 30 åpen for publikum. Vi besøkte omlag ti av de. De fargerike veggmaleriene og de mange Buddha statuene gjorde sterkt inntrykk på oss. Til tross for den tilrettelagte parken og moderne fasiliteter like ved, var det enda ørlite magi igjen i luften. Mogao hulene får terningkast 6 av oss!

Karaoke night out!

Vi besøkte en karaoke "bar" med eget rom på et fem stjerners hotell. Det skulle bli en meget artig kveld. Rommet kom inkludert med 1 flaske vin og 24 flasker øl, samt snacks. Innredningen var som fra gode gamle danskebåten, med teppe på gulvet, og skinn på veggene i spettet diskolys. Teknikken var upåklagelig, med touch-screen teknologi. Vi laget egne spill lister, som vi ivrig sang (eller Tove sang, når noen ikke med kraft tok fra henne mikrofonen :-)). En virkelig kulturell opplevelse vi ikke ville vert foruten.

Dunhuang

… denne byen hadde en langt mer kinesisk "feel" en de tidligere besøkte, her såg vi flere bygninger i kinesisk arkitektur (kinavipp tak), utbroderte porter, rene gater, og mer moderne butikker. Felles nevneren for begge oase byene er at de dukker opp ut av intet, disse grønne lungene midt i den tørre flate ørkenen. Dunhuang er utelukket kjent og besøkt av turister for sin nærhet til Mogao hulene. En annen attraksjon i byen er halvmånesjøen som er situert mellom høye sandyner like utenfor byen. Her var turist faktoren høy og tusenvis av kinesere i knall oransje sokker på bena som, kjørte ATV, red på kameler eller akte ned sandynene. En blandet opplevelse med andre ord.

Turpan

Turpan ligger i Turpan senkingen, et av jordens mest lavtliggende områder, -155 meter under havet! Byen er berømt for sin drue produksjon, og husene av tørket leire. Vi besøkte bl.a. druedalen som er full av vinstokker og espalierer fulle av druer. De mange mursteins siloene til tørking av druer, gjør at du får kjøpt rosiner på hvert gatehjørne. Vi fikk også besøkt et underjordisk vanningsanlegg, ruin byen Jiaohe, og Imim Ta Moskeen. Men det mest minnerike fra vårt opphold var nok sykkel turen vår :-)