En reisejournal fra Turkmenistan

... 21.06.2010 Karakum Desert
Formiddagen tilbrakte vi i hovedstaden Ashgabat. Meg og Annlaug gikk på postkontoret for å sende hjem snop fra Iran, en hatt fra Ashgabat m.m. Det skulle bli en langt mer omstendelig prosess enn først antatt. Først måtte vi tilbake til hotellet å hente passene våre. Deretter ble alt snopet fjernet fra posen vi ville sende og innholdet vi fikk sende ble lagt i en bomullspose. Deretter ble posen levert til dame nummer to bak skranken som med nål og tråd sydde igjen posen, og til slutt forseglet den med talg og stempel. Før dette hadde vi fylt ut fire identiske skjema, og nå måtte vi skrive adressen på bomullsposen. Til slutt gjenstod det bare å forklare damene på postkontoret hvor Norway var, etter flere ulike versjoner utbrøt til slutt den ene med lettelse i stemmen "NORWEGIA, ahhhh..". Akkurat som osten. Uniformene til postkontor damene var flotte mørke blåe kjoler med broderier i halsen, samt den broderte tradisjonelle lille hatten som ligner en suppeskål. Etter en time var vi tilbake igjen på gaten, vi tok da en taxi til Ashgabat's kabel bane som gir deg nydelige utsikt over marmor byen med ørkenen i bakgrunnen. Vel fremme viste det seg at kabel banen var stengt i juni, men det var en fin kjøretur hvor vi på veien blant annet fikk se verdens største flaggstang, mer marmor bygninger, en fornøyelsespark, et dukketeater for barn (der marmor byggingen var større en DNS i Bergen). Vi passerte også en fotball stadion, og flere sport komplekser med skøytebaner og svømmebasseng, alle i marmor, det er Ashgabat's greie. Den hvite marmor byen er bygget av den eksentriske presidenten Turkmenbashi til landet som kun er 19 år gammelt. Oppe ved kabelbanen fikk vi også sett "The walk of health" som består av to trapper eller fortau som beveger seg oppover fjellsiden, en på 8 km og en på 37 km. Plutselig stopper de brått og da er det vel meningen og snu? En merkelig sak, men artig å se. .....
... nede i byen igjen gikk vi gjennom noen parker til hotellet. Vi passerte og tårnet med statuen av Turkmenbashi i gull (en av mange), det som er spesielt med denne er at statuen roterer med solen, slik at solen alltid skinner på ansiktet til Turkmenbashi. Det sterkeste inntrykket fra byen er hvor rent det var. Til stadighet går det mennesker og koster fortau og veiene, og der hvor det er marmor på fortau eller kanter, går det noen og vasker. Utrolig, til og med bilene er rene, alle sammen. Det er ikke like utrolig, fordi politiet gir ut bøter til de som ikke har en ren bil....
... etter lunsj kjørte vi i retning Karakum ørkenen. Grunnen til vi kjørte på ettermiddagen er at ørkenen på sommerstid er glovarm, opp mot 50 grader. Heldigvis for oss var det overskyet og ikke så varmt. Det gjorde at ørken opplevelsen ble langt mer behagelig og levelig enn fryktet. På et av toalett stoppene våre i ørkenen, dukket det opp flere kameler på en rekke over en bakketopp. De bare spaserte upåvirket forbi i sakte tempo. I følge vår guide, Abdulla, var de på vei tilbake til sin eier eller et vannhull. Omtrent som brevduer...
... vi ankom bush campen vår i seks tiden på kvelden, da kjørte vi bokstavlig talt bare av veien og bak en liten haug. Der satte vi opp telt, laget middag (BBQ), og slappet av...
...Turkmenistan er verden 4 største gass nasjon. Ørkenen er så rik på gass at den nærmest siver ut av sanden. Det er det som er tilfellet ved Darvasza Gas Crater. På 1950 tallet skal sovjetunionen hatt flere mislykkede forsøk på gassutvinning, det finnes nå ni krater etter dette arbeidet, hvorav det i det ene er satt fyr på gassen. Innbyggerne i ørkenen sin historie er at det brennende krateret er resultatet av en eksplosjon hvor flere omkom, noe myndighetene avviser. Uansett etter middag ble vi hentet av en gammel militær lastebil, og alle ble plassert på lastplanet, og dernest kjørte vi 8 km til det brennende krateret. Lastebil turen var en herlig blanding av frykt for å falle av og fryd over den flotte landskapet og sanden i ansiktet. Nå var solen gått ned og det begynte å bli mørkt, den rød oransje fargen fra krateret som er 65 m i diameter var synlig i horisonten langt unna. Det var et merkelig syn midt ute i intet. Vel fremme med krateret som ikke hadde et par stikk flammer slik jeg trodde, men var fylt av mange tusen stikk flammer, genererte det ikke bare et imponerende lys med og en sterk varme. Ikke bare tiltrekker krateret seg turister om kvelden (var kun oss) med og store antall til dels harmløse edderkopper som av grunner best kjent av dem selv går inn i krateret, The gate to hell kalles det. Det var et interessant besøk og en artig lastebil tur....
... soveposen ble ikke tatt ut denne natten, kun silkelaken posen som jeg la meg fint oppå og sovet i Karakum ørkenen ...

Zein-o-Din caravanserai

Det absolutte høydepunktet i Iran var Zein-o-Din Caravanserai, som ligger i ørkenen like utenfor Yadz. Caravanserai er et "vertshus" som ble bygget for karavaner som bestod av handelsmenn og pilegrimer. Karavan nettet i Iran gikk i hovedsak fra nord til sør og ble bygget av Shah Abbas I, fra 1576-85. Han bygget 999 slike vertshus med 30 kilometers mellomrom, som var en dagsreise med kamel. Caravanserai'en som vi besøkte var over 400 år gammel og nylig blitt renovert til sin opprinnelige storhet, og ligger helt for seg selv midt i ørkenen. Selve bygget ser ut som et fort fra utsiden, men inni som hentet fra 1001 natt med sine mange persiske tepper, buer og planter. Da vi ankom ble vi mott av et hyggelig personal som viste oss "rommet" vårt. En oppbygget plattform dekket av tepper, og som var rammet inn med gardiner. Den var for 400 år siden stallen. Vertshuset indre del består av en rund plass omkranset av buer, fylt med puter og persiske tepper. Hvor den fantastiske atmosfæren og te kunne nytes. Etter solnedgang gikk vi opp på taket og ble liggende og studere den klare stjernehimmelen. Oppholdet gjorde et sterkt inntrykk på oss, stillheten, atmosfæren, roen og nærheten til naturen. Noe for deg Anne Britt :-)

Teheran

Teheran (15 millioner innbyggere) er alt for stor til at vi fikk utforsket byen på en og en halv dag. Det vi fikk besøke var Golestan Palace, Imam Khomeini Sq., Park-e Shahr, Azadi og Milad Tower, samt Metroen (da tenkte vi på deg Ulla). Det vi vil nok huske best er en liten brun 'kneipe' vi kom over i en kjeller, og der vi fikk røykt vannpipe. Vi likte oss godt i Teheran, og fikk besøkt både den nordre og sydlige delen av byen som er veldig forskjellige. Der hvor det i nord er nytt og moderne er det i syd gammelt og tradisjonelt. Vår siste kveld spiste vi på The Armenian Club, en restaurant i en bakgård, her kunne vi bokstavlig talt slaa ut håret og nyte et måltid ute, uten sjal.

Mt. Damavand

På vår vei fra Teheran til det kaspiske hav krysset vi fjellkjeden Albroz Mountains, og Irans høyeste fjell; Mt. Damavand som er 5671 m.o.h.

Yadz

Yadz var den varmeste byen i Iran. 43 grader ble i det meste laget for oss, og meste parten av tiden dermed tilbrakt i air condition. Det vi vil huske er et besøkt til en sports klubb, der vi fikk se Zurkhaneh, en eldgammel persisk sport som utføres av menn i broderte nikkerser. Etter diktopplesing til trommer av en leder, utfores ulike øvelser, nesten som en styrketrening på en time. Yadz er mest kjent for sin zoroastrians befolkning, og angivelig en av de eldste byene i verden. En av attraksjonene her er; The tower of silence. Tårnet hvor zoroastrianerne la sine avdøde ut for å bli spist av gribber.

Shiraz

Etter vi hadde besøkt Esfahan kom de andre byene i Iran til sammenligning dessverre dårligere ut. Shiraz vil vi best huske for vårt nydelige hotell, og et besværlig besøk til Aramgah-e Shah-e Cheragh, eller Shiraz Holy Shrine. Masoleumet har vert stengt for turister de siste 10 årene og nylig åpnet igjen, for vi kunne gå inn måtte vi levere fra oss sekker og kamera. Vi fikk utlevert hver vår chandor, som var et blomstret hvitt bomulls laken. I 37 grader og uten 'chandor-teknikk' endte vi etter 11 minutter og flere nesten ulykker opp i en basar (en av utgangene). Da var humøret sterkt nedad stigende og konflikt nivået på bristepunktet, vi snublet så tilbake til sekkene og kamera og forbant hele klesskoden, som fikk oss til å føle oss helt malplasserte. Byen er for øvrig vert et besøk, vi var der på en fredag, da er det meste stengt, men vi fikk med oss et kino besøk, enn dog på farsi.

Islam

Den islamske republikken Iran er det eneste shia muslimske regimet i verden. 89% av befolkningen i Iran er shia, 10% sunni, og resten zoroastrians, joder, kristne eller baha. Selv om grunnloven i Iran gir full religionsfrihet med unntak av baha som er forbudt, vil nok de fleste kalle seg for sia muslimer, for å unngå hindringer i det byråkratiske systemet. Muslimer tror på en gud, Allah, og at Mohammed var hans profet. Islam består av fem pilarer; den første er Allah og Mohammed. De andre fire som muslimer prover å følge er; salat, å be daglig, zakat, å gi almisser, sawm, faste under ramadan, haj, pilegrimsreise til Mekka. Muslimer drikker ikke alkohol eller spiser svinekjøtt, blod, eller kjøtt som ikke er slaktet på en spesiell måte, halal. Når profeten Mohammed dode 632 f.kr. oppstod det en uenighet over hvem som skulle være hans etterfølger. Forenklet kan en si at muslimer delte seg i to grupper, shia og sunni, ut fra hvilke etterfølgere de fulgte. Shia muslimer ber tre ganger for dagen og sunni fem. Det er flest sunni muslimer i verden. Det betyr at mens vi i Tyrkia hørte bønne ropene fem ganger for dagen, hørte vi de tre ganger for dagen i Iran.

Hvordan har vi det?

Med flere netter på hotell enn i telt, er det ingen av oss som klager etter VM begynte (vi heier på Danmark, Ulla). Det betyr minst en VM kamp for dagen på hotellet, som regel på ettermiddagen, da tar butikker 'siesta' og det er varmest. Opp mot 45 grader har vert i det meste laget for oss, når det klokken halv åtte om kvelden fremdeles er 31 grader synes vi bare synd på oss selv, da er en is her og der en mager men velsmakende trost. Vi har hatt noen lange dager med kjøring i Iran, kombinert med varmen som nevnt, har det tatt på humøret til tider med dessverre ikke på kiloene. Kan det ha noe med de mange "loo stops" (toalett stopp), hvor vi hele tiden kjøper is? Toalettene er forresten ikke et toalett men et hull i gulvet, de er ikke alltid så tiltalende som en skulle ønske. Kostholdet vårt består ikke bare av is, men et daglig inntak av kylling kebab, noe som vi etter hvert er vel forsynt med. Ellers er det lite variert, brødet er hvit eller en lompe, so regel lompe til frokost med gullerot syltetøy eller honning (les: mye sukker og karbohydrater). I heten fantaserer vi om å kle av oss langermede skjorter og sjal. For det meste snakker vi om å sette fyr på klærne så snart vi er over grensen til Turkmenistan. Tove har og vert inne på å løpe naken (hun ser for seg en glattcelle med air condition).... Annlaug strever til tider med engelsken, men klarer seg mye bedre enn hun selv vil innrømme. Det oppstår en del misforståelser, men ikke verre enn at Tove kan le av de :-) Med en bil som har en toppfart på 80 km/t i nedoverbakke, blir det lange dager når 500-700 km skal tilbakelegges på en dag. Da står vi som regel tidlig opp (kl 5-6), det er med andre ord ingen ferien, men føles til tider ut som en ekspedisjon. Lydbokene fra Maria har vert kjærkommende. Vi har hittil vert frisk, med unntak av en dårlig mage i Tyrkia og en liten forskjolelese i Iran. Vi har som tradisjon fatt med oss et kino besøk både i Tyrkia og Iran, sistnevnte litt vel spesiell siden filmen var på farsi, og uten engelsk tekst. Kles vask foretok vi på vaskeri til å begynne med, men er nå blitt drevne på håndvask og hotell rommene ser til tider ut som et kinesisk vaskeri. Vi er og blitt mer gnitne...med bare 450.000 rials igjen, og ingen planer om å veksle mer i Iran..har vi begynt å dele på middags tallerkener, tar metro hvor vi kan spare på taxi, knabber med toalettpapir og sjampo fra hotellet, og rasjonerer daglig is inntak. I morgen kjører vi til det kaspiske hav hvor vi skal campe, og dagen etter kjører vi mot Turkmenistan grensen. Disse fjorten dagene vi har vert i Iran har vi ikke kommet inn på vår online.no mail eller facebook, de er begge sperret, og kommunikasjonsmulighetene med verden har vert redusert. Vi har i midlertidig fått lest noen aviser på nettet og vert på UD sine sider ang Kyrgyzstan. I dag fikk vi beskjed av Dragoman at turen til Kyrgyzstan er kansellert og vi kjører om Kazakhstan på vår ferd videre til Kina.

Slik blir brod levert fra bakeren...

Thumbs up!

Å "gi" noen tommelen opp eller Å danne en sirkel med tommel og pekefinger har en annen betydning i Iran en andre steder i verden. Det Å snakke med noen som bare snakker farsi uten å bruke hender kan være utfordrende. Tommel opp betyr i Iran "up yours" og ok-tegnet "asshole". Det ble en smule komisk på en restaurant vi var da Annlaug skulle vise at kelneren hadde forstått henne riktig, og gav han tommelen opp. Og når hun skjønte hva hun hadde gjort kompenserte hun raskt med å vise ok-tegnet.

Verdensmestere i piknik

... det har sikkert noe med alkoholforbudet å gjøre, uten barer, diskotek, nattklubber o.l. er et lite å finne på i Iran om kveldene. Det iranerne foretar seg om kveldene er: PIKNIK. Hvor? I alle parker, i midtrabatter, langs veiene, et hvert sted hvor det er gress eller flatt. Med tepper, te, grill og medbrakt mat sitter hele familien i timevis om kvelden og "har piknik". De best utstyrte har med seg et lite telt i tillegg.

Persepolis

... er fra Persias første herredømme, the Acheamenids, bygget av Darius I i 518 f.kr. Byen er i dag i ruiner, men gir et klart inntrykk av den storslåtte fortid. I århundre var byen dekket av sand, og først fult utgravd i 1930. I 1971 bygget den davaerende Shah Mohammed Reza en teltby like ved Perepolis for å feire 2500 års jubileet til det persiske monarkiet. 60 statsoverhoder og monarker fra hele verden ble invitert. Shah'en ville vise verden Iran, og gjorde iranere stolte over sitt land og sin monark. Teltene ble delt inn i fem gater som dannet en stjerneformasjon, en gate for hver verdensdel. Teltene hadde marmor bad og mat ble flydd inn fra Paris. Mohammed Reza lykkes med å vise verden Iran, men i stedet for okt popularitet blant sine egne, fikk han massiv kritikk fra opposisjonen for den ekstravagante feiring og sløsing med penger. Han 'kom seg' aldri riktig etter dette.

Esfahan

... er Irans mesterverk, juvelen av gamle Persia og en av de flotteste byene i den islamske verden. Byen er Irans tredje største. Med sine utsøkte blå flisende mosaikk bygninger, enorme basarer, nydelige broer, praktfulle hager, mange te-hus og pratsomme innbyggere, er det nok å finne på i Esfahan. Byen ligger øst for Zagros fjellkjeden og deles av elven Zayandeh som renner gjennom byen og tørker ut i Dasht-e Kavri ørkenen. Nord for elven finnes den eldre delen av byen, og den delen som vi besøkte. I tre dager fikk vi utforsket byen og sitter igjen med en topp 4 liste som vi anbefaler på det varmeste:
1)Spaser langs Zayandeh elven og besøk dens mange broer. Gå fra Khaju broen, den peneste av de alle, og opp til Si-o-Seh broen, hvor du kan avslutte med ash (iransk suppe) på kafeen under broen. Vi gikk turen ved solnedgang og fikk både kveldsolen vakre farger og den lyssatte broen etter mørkets frembrudd.
2)Imam Square er et 'must' og her kan hele dagens tilbringes med å besøke Imam Mosque, Ali Qapu Palace, drikke te på te-husene, handle i Basaren eller snakke med Esfahanere som har piknik på de mange grønt arealene på plassen, det gjorde vi. Tove fikk til og med spilt fotball med noen gutter.
3)Fire Temple er en liten høyede 9 km utenfor bykjernen. Det tar 10 minutter å klatre den opp den bratte stien, noe som absolutt er verdt det for den nydelige utsikten over Esfahan. Vi gjorde dette i kveldsolen og ble overrasket over hvor grønn byen var.
4)Ta med en bok eller post kort og sitt deg i parken rundt Hasht Behesht Palace, der er det fantastisk flott. Og støyen fra byen føles som milevis unna...

Hajab, manteau og chandor

...siden revolusjonen i 1979 må kvinner i Iran etter iransk lov gå med løse kler som ikke viser figur, og dekke til håret. Denne måten å kle seg på kalles HAJAB, og betyr å kle seg 'beskjedent', men refereres også spesielt til det å dekke håret. For oss betyr det langbukse som dekker anklene (men vi kan heldigvis gå i sandaler), en langermet skjorte som dekker bakende, og sjal som dekker håret. I nesten 40 varmegarder er det langt i fra komfortabelt. De fleste kvinner, spesielt yngre, går med en MANTEAU som er en fasongløs kåpe, som de gjerne har jeans og pene sko til. Eldre kvinner sees oftere i en CHANDOR, som på farsi bokstavlig talt betyr telt, og er et laken (gjerne svart) som dekker hele kroppen og holdes på plass med hendene. Selv om vi til stadighet møter kvinner med løse sjal, formsyde maneteau og sminke er det klare flertallet langt mer konservativt. Menn i Iran går alle med bukser og skjorte eller t-skjorte, noe som utviltsomt er mer komfortabelt.

Tyrkia

... her er en liten oppsummering av Tyrkia. Tyrkia har vert et land med vennlige mennesker og tusenvis av butikker, basarer, restauranter, selgere, marked og supermarked, og nevnte vi selgere. Tove har spist sikh kebab i to uker og liker det fremdeles. Annlaug har spist is ved enhver anledning og liker det fremdeles. Istanbul var en spennende by, en by fylt med tusenvis av rosebusker. Inntrykket fra veiene er endeløse marker med fargerike markblomster, og flokker med dyr passet på av en gjeter. Goreme og luftballongturen var høydepunktet fra Tyrkia, og Dogubayazit ikke mer enn et stoppested dessverre, selv om Isha Pasa Pallasset var flott.

Half of the world.....

... Imam Square i Esfahan kalles også "Half of the world" fordi det å besøke denne tredje største plassen etter Den himmelske freds plass i Beijing og Den roede plass i Moskva, er som å besøke halve verden. Her finnes det palasser, moskeer, basarer og vannfontene i skjønn harmoni. Etter tre lange dager med kjøring fra Tyrkia ankom vi Esfahan. Landskapet langs veien har vert variert og spektakulært. Vi har overnattet en natt i en park i Tabriz, og en natt på hotell ved Ali Sadr Caves, som vi også besøkte. Esfahan er utviltsomt et høydepunkt så langt. Fra her reiser vi til Shiraz, over Zargos Mt., med et stopp på Persepolis.

Dogubayazit

... er en liten by med 36.000 innbyggere, og ligger 35 km fra grensen til Iran. Byen er mest kjent for sin nærhet til Mt. Ararat (5.137 m, Tyrkias høyeste fjell (hvor en kan finne restene av Noas Ark) og Ishak Pasa Pallaset. Pallaset ble fredigstilt 1784 etter 99 års arbeid, og er som tatt ut av 1001 natt. Byen er på mange måter en kurdisk by, men huser og mange Iranske handelsmann. For oss er byen stedet hvor vi skal ta ut de siste kontanter og handle kler som oppfyller Iransk kleskode, samt de obligatoriske bilende av Mt. Ararat og Ishak Pasa Pallaset... Temperaturen kl 08.00 er nærmere 30 grader.

Life on the truck - Josh

Josh som 'the truck' heter vil være vårt faste tilholdssted de neste mnd. Livet på Josh er spennende og annerledes, og innebærer en del rutiner som er der for at vi skal være trygge, alle skal bidra og for at 'hjulene' skal gå rundt.
For eksempel har alle ulike JOBS. For øyeblikket er vi ni reisende på turen og arbeidsoppgavene er fordelt som følger: BACK LOCKER, som for øvrig Tove og Murray er satt til består av å ta alles bagasje inn og ut av Josh to ganger daglig. TRUCK CLEAN innebærer å holde Josh ren, koste og vaske gulvet innvending og vindu utvending etter behov. SET UP som Annlaug og Kevin tar seg av består i å ta inn og ut bord til kjøkkenet, sette opp komfyr og gass flaske, samt 'oppvaskemaskinen' og håndvask boller + ta ut matbokser ved måltider. CHAIRS er som ordet antyder å ta inn og ut stoler til hele gruppen ved camps eller lunsj stopp. FRIDGE & COOL BOX innebærer å holde matskap og kjølebag ren og kald. Den viktigste oppgaven er SECURITY, men her kan vi ikke fortelle mer av sikkerhetsmessige grunner :-)
Josh innehar det meste, vanntank hvor vannet blir behandlet, fult kjøkken utstyr, egen vedkurv, telt på taket, bagasjerom, tak seter (til bruk under 50 km/t), bibliotek, badminton med mer. Med Josh er vi m.a.o. selvforsynt. Det er ikke rart at folk stopper opp på gaten når vi kommer kjørende, da doningen er et spesielt syn som vekker interesse hos de fleste.
En annen av rutinene på Josh er at vi daglig roterer på setene. Det er et langt baksete som passer godt til å sove på. To sittegrupper med bord, og resten av de 23 setene er i kjøreretning (to og to). Med 9 reisende er det godt med plass. Alle vinduene kan åpnes og har tre reguleringer, og fungere dermed som air condition.
Hygiene på Josh er viktig. Hver gang vi går ombord må vi sprite hendene våre. Det henger en sprayflaske med antibac på døren. Like ved antibac flasken henger tre små spader, og over i en tak netting toalettpapir. Da gjetter dere sikkert hva spadene er til, nemlig bomelom. Eller bimelim dersom du ikke vil sette fyr på toalettpapiret og må grave det ned.
Teltene på taket har hver sine navn (alle oppkalt etter hotell), for resten av turen skal vi bo på Radisson. The Four Season var allerede tatt og Holiday Inn valgte vi bort.
Vi er også delt inn i kokkegrupper - COOK GROUPS - på tre personer. Når vi camper lager kokke gruppene middag, frokost og lunsj, som de selv handler inn med penger fra felleskassen. Maten som lages settes frem og alle forsyner seg selv, og tar egen oppvask. Da brukes oppvaskemaskinen! som består av tre boller, en med såpe som vi skrubber i, en med desinfeksjon som vi skrubber i, og en med vann som vi skyller i. Tørking foregår ved at vi vifter kjørlene i luften. Det kalles FLAPPING og krever lite trening. Heldigvis er ikke meg og Annlaug på samme kokke gruppe, det ville gått hardt utover kvaliteten på maten.
Dette var litt om livet på Josh.....