Silkeruten med Tove Iren & Annlaug

25 mai 2010 setter Tove Iren og Annlaug seg på flyet til Istanbul, det markerer starten på en 3 mnd lang reise langs Silkeruten. Turen vil ta oss fra Istanbul i Tyrkia gjennom Iran, Turkmenistan, Uzbekistan, Kyrgizstan, Kina, Tibet, og til Kathmandu i Nepal. Sammen med max. 18 andre deltakere vil vi ta oss frem i en Mercedes Benz (en krysning mellom en jeep og en buss), eller som det britiske reiseselskapet Dragoman kaller den - "a truck". I ekte overland stil skal vi kjøre silkeruten, og bo i telt, yurt, hos familier og på hotell.

onsdag 16. juni 2010

Hvordan har vi det?

Med flere netter på hotell enn i telt, er det ingen av oss som klager etter VM begynte (vi heier på Danmark, Ulla). Det betyr minst en VM kamp for dagen på hotellet, som regel på ettermiddagen, da tar butikker 'siesta' og det er varmest. Opp mot 45 grader har vert i det meste laget for oss, når det klokken halv åtte om kvelden fremdeles er 31 grader synes vi bare synd på oss selv, da er en is her og der en mager men velsmakende trost. Vi har hatt noen lange dager med kjøring i Iran, kombinert med varmen som nevnt, har det tatt på humøret til tider med dessverre ikke på kiloene. Kan det ha noe med de mange "loo stops" (toalett stopp), hvor vi hele tiden kjøper is? Toalettene er forresten ikke et toalett men et hull i gulvet, de er ikke alltid så tiltalende som en skulle ønske. Kostholdet vårt består ikke bare av is, men et daglig inntak av kylling kebab, noe som vi etter hvert er vel forsynt med. Ellers er det lite variert, brødet er hvit eller en lompe, so regel lompe til frokost med gullerot syltetøy eller honning (les: mye sukker og karbohydrater). I heten fantaserer vi om å kle av oss langermede skjorter og sjal. For det meste snakker vi om å sette fyr på klærne så snart vi er over grensen til Turkmenistan. Tove har og vert inne på å løpe naken (hun ser for seg en glattcelle med air condition).... Annlaug strever til tider med engelsken, men klarer seg mye bedre enn hun selv vil innrømme. Det oppstår en del misforståelser, men ikke verre enn at Tove kan le av de :-) Med en bil som har en toppfart på 80 km/t i nedoverbakke, blir det lange dager når 500-700 km skal tilbakelegges på en dag. Da står vi som regel tidlig opp (kl 5-6), det er med andre ord ingen ferien, men føles til tider ut som en ekspedisjon. Lydbokene fra Maria har vert kjærkommende. Vi har hittil vert frisk, med unntak av en dårlig mage i Tyrkia og en liten forskjolelese i Iran. Vi har som tradisjon fatt med oss et kino besøk både i Tyrkia og Iran, sistnevnte litt vel spesiell siden filmen var på farsi, og uten engelsk tekst. Kles vask foretok vi på vaskeri til å begynne med, men er nå blitt drevne på håndvask og hotell rommene ser til tider ut som et kinesisk vaskeri. Vi er og blitt mer gnitne...med bare 450.000 rials igjen, og ingen planer om å veksle mer i Iran..har vi begynt å dele på middags tallerkener, tar metro hvor vi kan spare på taxi, knabber med toalettpapir og sjampo fra hotellet, og rasjonerer daglig is inntak. I morgen kjører vi til det kaspiske hav hvor vi skal campe, og dagen etter kjører vi mot Turkmenistan grensen. Disse fjorten dagene vi har vert i Iran har vi ikke kommet inn på vår online.no mail eller facebook, de er begge sperret, og kommunikasjonsmulighetene med verden har vert redusert. Vi har i midlertidig fått lest noen aviser på nettet og vert på UD sine sider ang Kyrgyzstan. I dag fikk vi beskjed av Dragoman at turen til Kyrgyzstan er kansellert og vi kjører om Kazakhstan på vår ferd videre til Kina.