... 21.06.2010 Karakum Desert
Formiddagen tilbrakte vi i hovedstaden Ashgabat. Meg og Annlaug gikk på postkontoret for å sende hjem snop fra Iran, en hatt fra Ashgabat m.m. Det skulle bli en langt mer omstendelig prosess enn først antatt. Først måtte vi tilbake til hotellet å hente passene våre. Deretter ble alt snopet fjernet fra posen vi ville sende og innholdet vi fikk sende ble lagt i en bomullspose. Deretter ble posen levert til dame nummer to bak skranken som med nål og tråd sydde igjen posen, og til slutt forseglet den med talg og stempel. Før dette hadde vi fylt ut fire identiske skjema, og nå måtte vi skrive adressen på bomullsposen. Til slutt gjenstod det bare å forklare damene på postkontoret hvor Norway var, etter flere ulike versjoner utbrøt til slutt den ene med lettelse i stemmen "NORWEGIA, ahhhh..". Akkurat som osten. Uniformene til postkontor damene var flotte mørke blåe kjoler med broderier i halsen, samt den broderte tradisjonelle lille hatten som ligner en suppeskål. Etter en time var vi tilbake igjen på gaten, vi tok da en taxi til Ashgabat's kabel bane som gir deg nydelige utsikt over marmor byen med ørkenen i bakgrunnen. Vel fremme viste det seg at kabel banen var stengt i juni, men det var en fin kjøretur hvor vi på veien blant annet fikk se verdens største flaggstang, mer marmor bygninger, en fornøyelsespark, et dukketeater for barn (der marmor byggingen var større en DNS i Bergen). Vi passerte også en fotball stadion, og flere sport komplekser med skøytebaner og svømmebasseng, alle i marmor, det er Ashgabat's greie. Den hvite marmor byen er bygget av den eksentriske presidenten Turkmenbashi til landet som kun er 19 år gammelt. Oppe ved kabelbanen fikk vi også sett "The walk of health" som består av to trapper eller fortau som beveger seg oppover fjellsiden, en på 8 km og en på 37 km. Plutselig stopper de brått og da er det vel meningen og snu? En merkelig sak, men artig å se. .....
... nede i byen igjen gikk vi gjennom noen parker til hotellet. Vi passerte og tårnet med statuen av Turkmenbashi i gull (en av mange), det som er spesielt med denne er at statuen roterer med solen, slik at solen alltid skinner på ansiktet til Turkmenbashi. Det sterkeste inntrykket fra byen er hvor rent det var. Til stadighet går det mennesker og koster fortau og veiene, og der hvor det er marmor på fortau eller kanter, går det noen og vasker. Utrolig, til og med bilene er rene, alle sammen. Det er ikke like utrolig, fordi politiet gir ut bøter til de som ikke har en ren bil....
... etter lunsj kjørte vi i retning Karakum ørkenen. Grunnen til vi kjørte på ettermiddagen er at ørkenen på sommerstid er glovarm, opp mot 50 grader. Heldigvis for oss var det overskyet og ikke så varmt. Det gjorde at ørken opplevelsen ble langt mer behagelig og levelig enn fryktet. På et av toalett stoppene våre i ørkenen, dukket det opp flere kameler på en rekke over en bakketopp. De bare spaserte upåvirket forbi i sakte tempo. I følge vår guide, Abdulla, var de på vei tilbake til sin eier eller et vannhull. Omtrent som brevduer...
... vi ankom bush campen vår i seks tiden på kvelden, da kjørte vi bokstavlig talt bare av veien og bak en liten haug. Der satte vi opp telt, laget middag (BBQ), og slappet av...
...Turkmenistan er verden 4 største gass nasjon. Ørkenen er så rik på gass at den nærmest siver ut av sanden. Det er det som er tilfellet ved Darvasza Gas Crater. På 1950 tallet skal sovjetunionen hatt flere mislykkede forsøk på gassutvinning, det finnes nå ni krater etter dette arbeidet, hvorav det i det ene er satt fyr på gassen. Innbyggerne i ørkenen sin historie er at det brennende krateret er resultatet av en eksplosjon hvor flere omkom, noe myndighetene avviser. Uansett etter middag ble vi hentet av en gammel militær lastebil, og alle ble plassert på lastplanet, og dernest kjørte vi 8 km til det brennende krateret. Lastebil turen var en herlig blanding av frykt for å falle av og fryd over den flotte landskapet og sanden i ansiktet. Nå var solen gått ned og det begynte å bli mørkt, den rød oransje fargen fra krateret som er 65 m i diameter var synlig i horisonten langt unna. Det var et merkelig syn midt ute i intet. Vel fremme med krateret som ikke hadde et par stikk flammer slik jeg trodde, men var fylt av mange tusen stikk flammer, genererte det ikke bare et imponerende lys med og en sterk varme. Ikke bare tiltrekker krateret seg turister om kvelden (var kun oss) med og store antall til dels harmløse edderkopper som av grunner best kjent av dem selv går inn i krateret, The gate to hell kalles det. Det var et interessant besøk og en artig lastebil tur....
... soveposen ble ikke tatt ut denne natten, kun silkelaken posen som jeg la meg fint oppå og sovet i Karakum ørkenen ...
